Charlotte Glaser Munch. Forfatter.

Det er på tide å anbefale en film igjen (egentlig blir det to; bonus), jeg vet ikke engang om jeg skal kalle den litterær eller filmatisk eller noe som helst annet enn grøssende god.

Når det dukker opp sånne filmer, er det bare å slippe det du har i hendene og se.

Sebbe (regi Babak Najafi) kom året etter Andrea Arnolds fabelaktige Fish Tank, i 2010. Den er like rå og like nær og ærlig på hvor galt det kan gå med barn som mangler en trygg og varm grunn under føttene. Den er svensk, og vant velfortjent Guldbaggen for beste film i 2011.

Det skal godt gjøres å fortelle slike historier uten å bli melodramatisk, men både Sebbe og Fish Tank klarer det.

Ut og kjøpe filmer til helgen!

Jeg har dristet meg til å komme med maratonreferanser før, selv om jeg aldri har løpt lengre enn sikkert noe under middels på Coopertesten back in the days.

Nå er jeg her igjen. Jeg har snart løpt et helt maraton på noe som føles som TRE SEKUNDER, men ennå har jeg den siste bakken igjen før jeg ser målstreken og kan begynne å drømme om å segne om når jeg har passert den.

Fyttirakkern, så sliten man er helt på slutten av et førsteutkast.

Men jeg skal klare det. Om en drøy uke, dvs. 1. februar, skal jeg sende fra meg dette som jeg har hatt i tankene siden våren 2009 (eller var det 2008?), tygget på gjennom høsten 2011 og freseskrevet på siden det nye året startet.

Ok, så er det oppoverbakke helt mot slutten, men med litt hjelp fra Kate Bush, rooibos og skriver med geitost skal jeg nok klare det.

De fleste ting jeg har skrevet, har vært i første person entall. Den nærheten man får da, er vanskelig å oppdrive på andre måter.

Men noen ganger krever stoffet eller tematikken at man beveger seg et skritt ut, til tredje person entall. Som jeg gjør i historien jeg skriver nå. Og da er det viktig å holde pennen i riktig hånd, for å bruke et utrykk som kan passe til skriving (hvis jeg hadde skrevet for hånd, men men; detaljer); vil du være en allvitende forteller, eller utelukkende på lag med hovedpersonen din?

En allvitende forteller ser alt, og skiller ikke på han eller hun eller de eller det som skjer i nabohuset, for den saks skyld. Det er for fjernt for meg i denne omgangen. Da blir jeg - dvs. den allvitende fortelleren - med i historien, og det blir en person for mye.

Jeg blir derfor nødt til å tenke første person entall, men skrive det som tredje. Det funker for meg. Så hver gang jeg påstår at Sara kjenner ditt eller datt, så må jeg skrive nettopp det (dvs. at hun kjenner ditt eller datt, ikke bare Sara er ditt og datt). Hvis ikke, har jeg vips fløyet opp i luften og gitt fortellerstemmen et fugleperspektiv jeg ikke ønsker.

Jeg har lyst til å avslutte med et filmklipp som for alltid står banket fast som et eksperiment som ramlet på stussen. Hvorfor? Jo, her er det nemlig 2. person entall som gjelder,

men allikevel ikke,

for egentlig er det et fordreid første person entall,

men fortalt sånn at du skal identifisere deg med hovedpersonen.

Resultatet blir lattervekkende, men det er selvfølgelig ikke meningen.

I litteraturen er det ytterst få som har prøvd seg på du-fortellinger. Med rette. Men hvis du gjennomfører det hele veien igjennom, har du i hvert fall holdt snørr og barter for seg. Det er noe annet enn Robert Montgomery kan hevde.

Du trenger ikke se klippet fra The Lady in the Lake til ende for å forstå hva som skurrer. Men få med deg det første minuttet. Ingenting er så morsomt som å røyke passivt.

Forleden skrev jeg en scene der hovedpersonen min, Sara, er på Ikea med faren.

De sitter i kafeen, ved vinduet, og ser ut på alle menneskene som prøver å stappe for store pakker inn i for små bagasjerom. Det er spesielt et par som Sara følger med på.

Faren prøver samtidig å fortelle Sara noe vanskelig, og istedenfor å vise at hun hører etter og reagerer på det han sier, henger hun seg opp i paret som ikke klarer å stappe den store pakken sin inn i bilen sin. Hun blir rent ut opprørt, på dem. Men ville hun blitt det hvis faren hadde snakket om noe annet ufarlig?

Dette er en annen type undertekst enn

Er du sint? - Neida

eller

Unnskyld, skal du denne veien - og så mener du egentlig at du vil bli med vedkommende hjem.

Filmen Sideways, av Alexander Payne, har en scene som også bedriver denne andre typen undertekst:

Han snakker om pinot-en, men samtidig om seg selv. Akkurat som Sara er oppriktig opprørt over paret på Ikea, men kanskje aller mest på faren sin.

C'est la vie, ikke sant?

Jeg kjenner at det er ordentlig på tide med et nytt eksempel på hva jeg mener er en litterære film. Det betyr med andre ord at den oppfyller to krav: Som film i seg selv står det støtt - pluss at den byr på dette ekstra FINE litterære.

Vi snakker Steven Soderbergh, men ikke en av de vanlig nevnte filmene hans. The Limey har aldri fått den oppmerksomheten den fortjener. Kanskje var den for komplisert i fortellemåte og stil for det store, brede markedet.

Se selv her.

Og tenk litt på hvordan du ville ha skrevet denne scenen, hvis det var skjønnlitteratur.

Spennende, ikke sant?

Gøy med photo booth også, som gjør alt speilvendt. Men hei og hå, hva gjør man ikke for enkelhetens skyld. Det viktigste er at dere ser at eg eier The Limey hehe.

Det er så digg. Å bareskrive. Fortsatt er tiden sparsom. Det får så være. Jeg skriver i den ledige stunden jeg har, og da gjør jeg ENDELIG noe jeg alltid har drømt om: Å skrive uten å se meg bakover. Bare frese fremover, vrom vrom. Bakover kan man alltids gå, når som helst. Fremoverfresing krever is i magen og et konsentrert tunnellsyn.

Jeg blir nemlig ofte oppslukt av analyserende tanker midt i strømmen av ord og handling. Kan jeg skrive dette, da? Passer det inn i det som var og det som skal komme? Er dette ordet det helt korrekte å bruke i denne sammenhengen?

Vips, så er kreativiteten lagt flat og skriveflyten en saga blott. Jeg blir sittende og spikke på de samme setningene jeg spikket på i går og dagen før, og når jeg er ferdig med det, er jeg sur og tverr.

Det skal sies at jeg - utover det å ha tilmålt tid - dessuten er inspirert av mine gode kollega Ingelin Røssland. Dette er forfatteren med stoppeklokke og daglige sidemål (det vil si antall sider per dag). Hun kjører nok ikke slik alltid, men i perioder hvor det gjelder å komme seg frem og i havn.

Jeg har tidligere tenkt at sånt nok ikke går an for meg, for da maltrakterer jeg den sarte skrivesjelen min eller noe lignende. Glem det. Tilmålt tid og daglige sidemål er gull. I hvert fall for meg nå, med denne boken. Jeg vet hva jeg skal skrive om. Ikke at jeg har alt på stell; da ville skriveprosessen blitt kjedelig. Jeg må overraskes, jeg også (ikke bare leseren). Men jeg vet omrisset, og jeg vet omtrent hvor det hele skal slutte. Den dramaturgiske kurven har jeg med meg i ryggmargen og bakhodet og tenker på den med jevne mellomrom mens jeg skriver. Og så er det altså bare å frese på!

Jeg avrunder dagens innlegg med et finfint klipp fra en finfin film, nemlig Tillsammans av Lukas Moodyson.

God fres til dere også!

Da er vi i gang. Eller, jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg har i hvert fall begynt arbeidet igjen. Jeg får ikke karret til meg så mange timer ennå, for familien skal ha sitt; det er fortsatt feriemodus her i Sverige, og i overimorgen er det til og med ren og skjær fridag igjen (Trettondagen; JAJA).

Men når jeg kan, fyker jeg av gårde til biblioteket og setter meg lengst inn i der skrivebordene står og stillheten hersker.

Vil du koble deg opp på nettverket vårt? kommer det på skjermen min. Jeg tenker nei (for da må man gå til skranken og få passord, og det later jeg som om er umulig), og klikker det fristende spørsmålet bort.

Og da er det bare en ting å gjøre: Skrive.

Kanskje jeg har en, to timer på meg. Hjemme ville den tiden sklidd av gårde på en sky av klesvask, tebrygging og ikke minst INTERNETTET. Men nå kan jeg bruke heletiden på bareskriving, og da er det fullt mulig å dra tilbake til ferieheimen etter et par timer og si at jeg har gjort en hel del.

Sånt er genialt.

Jeg har tenkt å fortsette å dra dit. Til bibblan min.

Je har itte vaska gølvet, men skal snart. Ville bare ønske dere fine lesere et godt nytt år!

Jeg har sluttet med forsetter. Ønsker er mye bedre.

Så i det nye året ønsker jeg å skrive denne nye ungdomsboken jeg har startet på. Og så ønsker jeg å få i gang magemusklene mine. De er der, men må trenes. Nytt barn på tampen av tredveårene har gjort sitt.

Jeg ønsker meg selvfølgelig alt godt til mine, meg og resten av verden. Alltid.

Men bok og magemuskler er altså mål.

Og det skal jeg klare!

Hva ønsker du deg og vil klare?

GODT NYTT ÅR, DA DERE!

Jeg så sesongens siste Bokprogrammet. Hva er en god slutt? Veldig fint, satt og nikket, lente meg fremover for å lære og tilbake for å nikke litt til.

Og da Siss Vik besøkte Ragnar Hovland og han fortalte hvordan det er å begynne en bok (altså i motsetning til å slutte den, som jo programmet handlet om), da løftet jeg armene i været og ropte HALLELUJA.

Han sier det som det er.

Det er forferdelig å begynne på en ny bok. Man gjør alt man kan for å unngå det.

Her har jeg skrevet om hvor interessant det er, at mulighetene ligger åpne.

Når det mest er forferdelig.

Se hele Bokprogrammet, hvis du har tid. Hvis ikke, kan du titte på denne tullete videoen istedenfor:

Selv stikker jeg til biblioteket for å skrive. Der trenger man passord for å komme på nett, så jeg lar være å spørre om det.

Midt i startarbeidet på ny bok, kjenner jeg at det er på plass med et innlegg om hvordan det går med den som allerede er ute.

Nødinngang hadde offisiell utgivelsesdato 5. september. Det var spennende, som alltid. Å sette bok ut i livet er litt som å løsne grepet på ettåringen som skal ta sine første skritt alene. Klarer han det? Ja? Nei? Nølende, vaklene, eller kanskje bare rett frem i hui og hast. Du vet aldri før du slipper taket.

Og jeg tror jeg har de fleste andre forfattere med meg når jeg sier at det er vanskelig å legge boken fra seg og vandre videre før man ser hvordan det går med den.

De fleste ganger får en fersk ungdomsroman en-to til fire-fem avisanmeldelser (her snakker jeg gjennomsnitt). Blogganmeldelser kan det være langt flere av, men de aller fleste blogger må man kjenne og søke seg til. Er man heldig, blir det noen intervjuer også.

Og så skjer det noen ganger at en bok ramler mellom stolene og forsvinner. Det handler sjelden om kvaliteten på boken, men mer om tilfeldigheter og etter hvert en smitteeffekt. Hvis fire aviser overser boken din, er det enklest for de førtifire andre å gjøre det også.

Hva det er eksakt som gjør at boken din drukner, er vanskelig å vite konkret. Man kan ikke ringe avisene og spørre, det sier seg selv.

Med Nødinngang har jeg gjennomlevd en lang høst uten en eneste avisanmeldelse. Boken har med andre ord havnet under vannflaten. Jeg vet ikke engang om anmelderne liker den, for høyst sannsynlig har den blitt liggende og morkne i lesebunken deres. Heldigvis har jeg fått flere gode blogganmeldelser, et intervju i min gamle lokalavis, og boken har solgt tilfredsstillende.

Men det er tungt allikevel. Ettåringen har satt seg ned, balansen holdt ikke.

Jeg har hørt fra andre kolleger om lignende opplevelser. Det er bare å tenke at ok, så skjedde det meg denne gangen.

Det er bra jeg vet at boken er god, og at jeg kommer til å fortsette å skrive, alltid.

Så pass dere, avismennesker. Motgang gjør sterk!