Charlotte Glaser Munch. Forfatter.

Ja, nå er det endelig duket for flunkende ny hjemmeside med blogg. Den er jeg veldig glad for. Håper du også blir det! Du er bare noen tastetrykk unna å legge inn www.cgmunch.com som abonnement istedenfor denne gratisbloggen. La oss satse på at det er verdt det!

Er du klar?

*

Trykk her!

*

Ses på den andre siden!

Jeg har en god redaktør. Det er superviktig.

Uten redaktørene blir ikke bøkene like spenstige. De har øyne som oppdager setninger og sammenhenger som ikke funker. Og så er de som den mest finmaskede av alle siler. Her slipper ingenting igjennom av darlings, klisjeer generelt eller ren og skjær bullshit.

Sånn er i hvert fall min redaktør.

Hun er lur, dessuten. Vet det der med at hvis man stryker hunden med hårene først, er det lettere å snakke strengt til den etterpå. Eller noe i den dur.

Får jeg ros først, og poengterte "dette liker jeg", er jeg mye mer mottagelig for kritikk. Motsatt rekkefølge gjør meg bare grinete og mindre genial.

Med mindre jeg blir totalinnbitt og tenker JEG SKAL VISE DEG! Det kan også funke, av og til. Men ikke som en regel. Man må ha medvind for å komme seg fremover.

Fordi redaktøren min har fremhevet noen fine ting i manuset mitt, kan jeg le høyt når jeg senere støter på kommentarer som Nja... og Nei, klisjé! Finn et annet uttrykk! Da er jeg hjertens enig og ser hva hun mener.

Så jeg ler en del. Og retter ryggen. Og ler enda mer.

Det funker.

Og ute spretter endelig knoppene.

Visst gör det ont. Men det gir resultater, i naturen som i litteraturen.

God 1. mai!

Så har man en redaktør som bare racerleser og vips, så er det på tide med en ny omgang. Hjelpes.

Så da skal jeg det.

Må bare dele dette først: Peter Kay som legger ut om te og hvilke kjeks som er bra å dyppe i den. Et must for engelskmenn, og noe vi alle kan lære av.

Ferdig med 3. utkast!

Fy flate, jeg fikk på en måte dårlig tid allikevel, helsen kom i mellom og tullet, men jeg klarte det allikevel. For helsen har det også best når jobben blir gjort.

Nå skal jeg ta helg som bare det!

Mens jeg nynner på No Diggety av Blackstreet fra de gode, gamle nittitallsdager. Jada. A) Jeg har en fortid og B) No Diggety er med i boken min.

Sara danser street og læreren hennes har denne med på spillelisten. 

Men hun er ikke sånn babe med skjelvende rumpe og greier.

Sara minner mye mer om Mia i Fish Tank:

Takker igjen Andrea Arnold for at hun fins og lager fantastiske filmer.

God helg!

Ja, du. De dagene er alltid så spesielle. Jeg glemmer det hver gang. Kanskje fordi det er ulikt hver gang.

Nå har jeg plutselig kommet veldig langt på kort tid. Misforstå meg rett; jeg jobbet som et rivjern i forrige uke, og det har gitt resultater. Så det er på ingen måte snakk om å ligge på latsiden.

Men kommer man langt på kort tid, skjer det noe med utholdenheten. Den kortes også inn? Noe er det, i hvert fall, som gjør at jeg fortsatt rusler rundt i morrakåpe og skuler til utskriften min på skatollet.

Jeg har tid, rett og slett, og det føles nesten kriminelt når man er så nær deadline (mandag).

Men over en god kopp te har jeg bestemt meg for at dette er fint. Jeg har TID, jeg kan dermed lese meg igjennom teksten stille og rolig og kanskje komme til nye, spennende innsikter som jeg ellers ikke hadde rukket hvis jeg var presset.

Vet dere forresten hvor fin kopp jeg har?

Nemlig. Så fin.

Ellers tenker jeg litt på at Dagbladet prøver å si noe om målgruppetenk, og at mine uttalelser fra NBUs årsmøte blir brukt i den anledningen. Det er fint, det, men jeg vet ikke helt hvor langt Dagbladet kommer med sine funderinger. Allikevel er det bra at man retter søkelyset mot osv. Les her om saken hvis du har tid.

Og helt til slutt tenker jeg litt på Portugal. Og at det ikke var så dumt.

*

Men nå skal jeg faktisk jobbe.

(At det er rettssak prøver jeg å drite i)

Akkurat sånn føler jeg meg nå:

Ok, jeg gjør ikke det, men jo - på en måte. Dette tredje utkastet krever alt jeg har av muskler, kløkt&kreativitet (her refererer jeg IKKE til bildet) og utholdenhet. Nå står døren åpen inn til litteraturens høydepunkter, og jeg må inn dit og være der så lenge som overhodet mulig.

Påsken var fin, den. Ble tilbragt i Portugal. Det gikk an å skrive der også:

For de som titter nøye: Ja, jeg jobber (fortsatt) utfra tittelen 14.

Og nå: Tilbake til arbeidet! Kan jeg sammenligne det med å jobbe på Ikea?

Bestem du.

Egentlig skulle jeg ha helt fri i påsken. Nå blir det ikke sånn, siden jeg allerede har brukt hauger av tid på å snyte meg istedenfor å skrive.

Det er langt fra dumt å bruke ferietid på å jobbe. Faktisk kan det gi ekstra god effekt, siden man føler at man skulker mens de andre slapper av. Skulker i motsatt betydning, må vite.

Men bloggferie, det tar jeg.

Derfor ses vi på den andre siden av den.

Avrunder med en glimrende musikkvideo:

'

GOD PÅSKE!

...det skjer, sies det. Og det som skjedde, var at jeg dro på slippfesten for stafettromanen jeg er med i, og det var hyggelig. Og så dro jeg hjem og snøt meg og fikk feber. Javel.

Dagene går og jeg snyter meg fortsatt. Har mailet redaktøren om at jeg kanskje blir en uke sen på neste deadline. Utkast nr. tre er nemlig det viktigste for meg, nå skal geniale ting skje. Sånt kan ikke stresses frem.

Ellers har jeg tenkt mye på film mens jeg har vært syk.

Fikk så lyst til å se I Am Love igjen. På stort lerret. Bli støvsuget inn i den. At de kaller den Kärlek på italienska i den svenske oversettelsen, er irriterende. Blir nesten som Italiensk for begynnere, som i og for seg er en søt dogmefilm, men altså. De to filmene har veldig lite med hverandre å gjøre.

Store følelser, stor film.

Herregud, så vanskelig det er å være voksen noen ganger. Jeg syns ellers jeg får det ganske godt til. Er streng mot barna når jeg må, betaler regninger før jeg får inkassobrev, har på lue når være krever det.

Men i kveld.

Safettromanen AVSTÅNDET MELLAN har sin slippfest i dag, og jeg er jo en av forfatterne!

Hadde jeg bare ikke hatt bihuler fulle av djevelskap og en hals sårere enn fadosang.

Jeg hører mammas stemme i hodet. Den sier at jeg skal bli hjemme og passe på så dette ikke eskalerer og jeg får feber. Får man feber er tross alt 101 ute, og jeg kan ikke skrive på DAGER.

Min egen stemme sier at jeg kan sminke bort blekheten og dra på fest. Der kan jeg smyge av gårde på toalettet med jevne mellomrom og snyte bihulene langt pokker i vold, og så kan jeg drikke tett (kanskje ikke alkohol, såpass skjønner jeg) så stemmebåndene ikke ryker.

Hvem vinner? Hvor lur - voksen - vil jeg være i dag?

Se, så fin den er!

Og til eventuelle som lurer på hva tittelen har med innlegget å gjøre, ikke gjør det. Festen er selvfølgelig bartene.

To bra ting: Jeg har fått konstruktiv tilbakemelding på manus. Det har satt i gang en drøss med ideer som jeg tror har noe for seg.

En ikke fullt så bra ting: Hele familien, dvs. de tre mannlige utgaver av den, er i influensaens vold. Vel, i forskjellige stadier, den minste er faktisk mer eller mindre ute av den.

Jeg pleier aldri å bli med på forkjølelser og andre basilliske gjøremål.

Men nyser og snyter meg anelsen for mye i dag. IKKE SI AT JEG SKAL I BRESJEN?

Jeg har jo så mye annet lurt å holde på med!

Blant annet har jeg brukt morgenen på å tenke på hvor fantastisk Andrea Arnold er, og at da jeg så Red Road; hennes debutfilm, under Tromsø Internasjonale Film Festival for noen år siden, ble jeg helt blåst av kinosetet.

For ikke å snakke om hennes andre film, Fish Tank.

Jeg har ikke sett hennes adaptasjon av Wuthering Heights, men det skal jeg!